ANT0104 Ultrabredbånds omnidireksjonell antenne

For praktisk måling av antennens retningskoeffisient D, definerer vi den ut fra dimensjonen til antennens strålingsstrålerekkevidde.

Retning D er forholdet mellom den maksimale utstrålte effekttettheten P(θ,φ) Max og dens middelverdi P(θ,φ)av på en kule i fjernfeltområdet, og er et dimensjonsløst forhold større enn eller lik 1. Beregningsformelen er som følger:

I tillegg kan retningsvirkningen D beregnes med følgende formel:

D = 4 PI / Ω _A

I praksis brukes den logaritmiske beregningen av D ofte til å representere retningsforsterkningen til en antenne:

D = 10 log ⁡ d

Ovennevnte retningsvirkning D kan tolkes som forholdet mellom sfæreavstanden (4π rad²) til antennens strålerekkevidde ω _A. Hvis for eksempel en antenne bare stråler til det øvre halvkuleformede rommet og strålerekkevidden er ω _A = 2π rad², så er retningsvirkningen:

Hvis logaritmen til begge sider av ligningen ovenfor tas, kan antennens retningsforsterkning i forhold til isotropien beregnes. Det skal bemerkes at denne forsterkningen bare kan gjenspeile antennens retningsbestemte mønsterstråling, i enheten dBi, siden overføringseffektivitet ikke anses som den ideelle forsterkningen. Beregningsresultatene er som følger:

3.01 klasse: : dBi d = 10 log ⁡ 2 materiale

Antenneforsterkningsenhetene er dBi og dBd, hvor:

DBi: er forsterkningen oppnådd av antennestrålingen i forhold til punktkilden, fordi punktkilden har ω _A=4π og den retningsbestemte forsterkningen er 0 dB;

DBd: er forsterkningen av antennestråling i forhold til halvbølgedipolantenne;

Konverteringsformelen mellom dBi og dBd er:

2,15 klasse: dBi 0 DBD materiale